Læring skjer i samspill og må enten grunne i, eller kunne vekke, barnets egne, indre motivasjon. Læresituasjonen skal preges av respekt, kunnskap og engasjement.

Learning takes place in a cocreating process, and it should be carried by the child’s own motivasjon. The learning environment should be endowed with respect, knowledge, and teachers’ engagement.

Eget lærings- og kunnskapssyn

Mitt lærings- og kunnskapssyn har vokst fram i mitt møte med varierte elev-, student-, og kollegiegrupper og har blitt videreutviklet gjennom ulike pedagogiske teorier, refleksjoner av egen og andres undervisning og annet utviklingsarbeid. Jeg ser på pedagogisk utvikling som en prosess der min egen praksisteori (Imsen, 2016, s. 28) er under kontinuerlig utvikling, selv om jeg også mener at det er viktig å bevare en indre kjerne slik at forandringene skjer basert på refleksjon og relevant forskning. Dette har jeg erfart utfordret og styrket gjennom mitt møte med mangfoldige kulturelle tilnærminger i ulike land og i ulike fagfelt.

Mitt syn på de viktigste elementene for læring og kunnskapsformidling kan kort sammenfattes med følgende nøkkelord: dybdelæring, variert undervisning, å hjelpe studentene å utvikle relevante læringsstrategier (Imsen, 2014, s. 131), respekt for hele mennesket, konstruktiv motstand, og en kontinuerlig refleksjon over sammenhengen mellom egen prestasjon og studentenes læring. Dette lærings- og kunnskapssynet knytter seg til hva Shirley (2017) har beskrevet som læring med integritet og innebærer at «vi gir elevene våre anledning til å utforske menneskets jakt på meningen med livet» (s. 32). Dette mener jeg bør gjelde på alle utdanningsnivå, selv om underviserens rolle må tilpasses elevens og studentens utviklingsgrad.

I mitt pedagogiske grunnsyn forsvarer jeg videre at kunnskap og læring ikke kan påføres utenfra, men at disse må møtes eller til og med initieres av elevens egne impulser som allerede uttrykt av Dewey (1987). Han anså barnets egne instinkter og krefter som utgangspunkt for dens oppdragelse (s. 85), og insisterte på at skolen burde organisk videreføre hva barnet har med seg. Han definerte «education … [as] a process of living and not a preparation for future living” (s. 87), en idé jeg har kombinert med steinerpedagogikkens mål om å oppdra hele mennesket (Steinerhøyskolen, u.å.). Gjennom mitt sterke forhold til musikk, visuell kunst og språk har jeg videre hatt tilgang til Vygotskys (2012) språkfilosofiske tilnærming og hans forståelse av barnets kognitive utvikling knyttet opp til en internalisering av språket fra «external speech, egocentric speech, [to] inner speech» (s. 92). Jeg tenker at denne tredelte prosessen også illustrerer at ikke hvert trinn i en kognitiv utvikling nødvendigvis er synlig og målbart i øyeblikket, slik at en vurdering av barnets utvikling over tid er essensielt å ta hensyn til. Videre har Folkestads (2006) forskning om uformelle og formelle læringspraksiser, og Corsaros (2018) oppgjør med sosialiseringsbegrepet vært viktige inspirasjonskilder for meg som lærer og forsker. Corsaro observerte hvordan barn og unge gjennom lek i sine peers groups blir kreative medaktører og dermed aktivt bidrar til samfunnsprosesser og ikke bare absorberer dem. Dette beskriver han i begrepet «interpretive reproduction» (s. 18) – som ivaretar barnets indre og ytre virkelighet. I min forskning (Merkelbach, 2022) utvidet jeg interpretive reproduction til å gjelde barn og unges kommunikasjonsrom på YouTube. Ved eksempelet barnestjerner erstattet jeg peer groups med fan- og kritikerskarene på sosiale medier. Analysematerialet mitt viser hvordan YouTube kommentarfelt samskaper barnestjernenes fortolkning av «voksen» popmusikk og kultur.

Et annet innspill jeg ønsker å trekke fram har oppstått i møte med det voksende behovet for digitale ferdigheter. Slik Gran (2018) påpeker, så dreier mye av den nåværende diskusjonen av digital dannelse om «digital kompetanse og digitale ferdigheter med vekt på brukerperspektivene» (s. 214), og mindre om selve dannelsesutbyttet, altså Bildung. Jeg fant det digitale dannelses-aspektet videre drøftet av Løvlie (2003), som problematiserer motsetningen mellom maskin og menneske (s. 177). Han beskriver hvordan teknologisk Bildung oppstår ved grensesnittet, i møtet mellom menneske og maskin, og hvordan det skapes et posthumant subjekt der læring foregår gjennom kommunikasjon (p. 191). Bildung på sosiale medier har også blitt belyst av Almquist et al. (2021) som undersøkte Spotify plattformen og dens betydning for den musikalske dannelsen. Jeg har tatt opp denne tråden i min forskning (Merkelbach, 2022), og diskutert hvordan befatningen med sosiale medier og digitale verktøy er viktige elementer i dagens undervisning på alle nivå, ikke minst i møtet med de nye målsettingene og satsningsområdene formulert i fagfornyelsen (Merkelbach, 2022, s. 255–265).